Åh

Å gud. No sit eg her med den kjensla i magen som aldri vil la seg skildra, men som dukkar opp av og til, likevel. Så mykje som har hendt på så få dagar, springing og lyfting og synging og snakking, og først no, no er eg her med meg sjølv og kan føla på kva som foregår der inne. Så godt å berre stirra i veggen, eller ut vindauget, på tre som bøyer seg så langt at dei så vidt klarar å klamra seg fast. Lukkeleg. Det er det eg er, på min måte, slik som alle andre må vera lukkelege på sin måte. Og i morgon skal eg tusla i gamle gater med kina-skoa medan mor er oppgitt og nesten litt sint og spør for fjerde gong kvifor eg ikkje har tatt med meg betre sko til Praha.
Åh, Praha.