Lykkepillen min

Det aller første jeg husker er at han var mye bedre enn meg til å fiske krabber. Innen jeg hadde rukket å gjøre mitt første gledeshopp over en to cm stor krabbefangst, hadde han fylt en hel bøttebunn med schwarzenegger-krabber. Senere la jeg merke til ham. Ikke fordi han var svimlende kjekk, heller ikke på grunn av et utrolig vakkert og smittefarlig smil. Mest av alt satt jeg meg på siden av ham fordi han var så lett å prate med, og fordi jeg i et hav av ukjente mennesker hadde funnet et som fikk meg til å slappe av.

To måneder senere har jeg fremdeles ikke støtt på noen som får meg til å føle meg tryggere, penere eller lykkeligere. Kanskje går det ikke ann i det hele tatt. Og viss det er noen som tror at de er verdens heldigste jente, så tar de feil. Det er nemlig jeg :)