Til minne om ett av bilverdenens prakteksemplar

Han e gråe, men det betyr ikkje at han e triste. Inni seg e ann hoppandes glae, og spræge som enn unghingst. Han e og blir min yndlingsmazda, og det e derfor eg henge enn smule med håve når eg skrive dette (opprinneligt hengte eg ennå litt meir enn enn smule, men det viste seg å begrensa mitt utsyn te tastaturet, og i og med at touch-metoden for meg e synonymt med vkcvøaønvnuuoleslmnv så såg eg meg naudsynt te å retta meg opp). GRONNEN te at eg henge me håve e nemligt den at min kjære venn og transportør e på vei te de evige jaktmarker. Han nærme seg det hinsidiga; himmelen der alle bilane leve i sus og dus, og kan forrurensa akkorat så møje de vil uden at nogen eklinga kjæme å mase om alle hålå i ozonlaget. Eg tvile ikkje på at han komme te å få det fint. Eg bare håbe at han sjenke meg enn liden tanke av å te, når han suse rondt der oppe og lage bremsespor på regnbuen. Det har seg nemligt sånn at mor, itte uendelige somling og masing, har bestemt seg for å gå te innkjøb av et nytt familiemedlem. Å nå meine eg ikkje sånn der "eg har tenkt å tenka på å kanskje kjøba enn nye bil om ei stond kanskje", eg snakke om beinharde beslutningskraft. Og DET, e mangelvare i min familie. Resultatet vil uungåeligt bli at mr. Mazda må reisa the long and winding road te knoksen. Knoksen. Bare ordet gjer meg frysninga heilt ner i dundynetøflene mine. Det gjer fysisk vondt. Psykisk åg. Den einaste trøsten eg finne, e at han kjæme te enn bære plass. Så viss eg e litt molefonken elle fåmældt enn dag i nært tidsrom, så vett du ke det e. Og det må eg sei, det einaste som hjelpe mod denne sinnstilstanden, e mad. Gresk mad for eksempel. Elle Charles & de sin mad. Elle sånn brød du vett Solveig. Uansett så oppfordre eg alle te å ta et innbilt bilde av mazdaen, og lagra det bak hjerterotå si. Det ska jaffal eg. Viss du tilfeldigvis sko ver litt teknisk tebageståande akkorat når det gjelde innbilte bilde, kan du kopiera det her: