tirsdag 6. november 2007

Lykkepillen min

Det aller første jeg husker er at han var mye bedre enn meg til å fiske krabber. Innen jeg hadde rukket å gjøre mitt første gledeshopp over en to cm stor krabbefangst, hadde han fylt en hel bøttebunn med schwarzenegger-krabber. Senere la jeg merke til ham. Ikke fordi han var svimlende kjekk, heller ikke på grunn av et utrolig vakkert og smittefarlig smil. Mest av alt satt jeg meg på siden av ham fordi han var så lett å prate med, og fordi jeg i et hav av ukjente mennesker hadde funnet et som fikk meg til å slappe av.

To måneder senere har jeg fremdeles ikke støtt på noen som får meg til å føle meg tryggere, penere eller lykkeligere. Kanskje går det ikke ann i det hele tatt. Og viss det er noen som tror at de er verdens heldigste jente, så tar de feil. Det er nemlig jeg :)

5 kommentarer:

Anonym sa...

Du er så nydelig Frøydis *klem*

Tarja sa...

Oi, Frøydis.. du e jo romantiske, jo:P

glede meg t å se deg igjen!

Hanne sa...

Du får sagt d, Tarja! Har du fått feber, Frøydis?:-P Va forresten utrolig koselig å besøka deg i helgå! Me e klare for minst ett nytt besøk itte jul;-) Hilsa lykkepillå/krabbefangeren din fra oss i fine Kristiansand!

Frøydis sa...

Nei eg har ikkje feber. Eg trur jaffal ikkje det. Men eg glede meg glede meg kraftigt te å sjå dokk igjen! Alle tri! :D

Hanne sa...

Nytt år, nye muligheter, ny blogg?;-)