mandag 19. februar 2007

Til minne om ett av bilverdenens prakteksemplar

Han e gråe, men det betyr ikkje at han e triste. Inni seg e ann hoppandes glae, og spræge som enn unghingst. Han e og blir min yndlingsmazda, og det e derfor eg henge enn smule med håve når eg skrive dette (opprinneligt hengte eg ennå litt meir enn enn smule, men det viste seg å begrensa mitt utsyn te tastaturet, og i og med at touch-metoden for meg e synonymt med vkcvøaønvnuuoleslmnv så såg eg meg naudsynt te å retta meg opp). GRONNEN te at eg henge me håve e nemligt den at min kjære venn og transportør e på vei te de evige jaktmarker. Han nærme seg det hinsidiga; himmelen der alle bilane leve i sus og dus, og kan forrurensa akkorat så møje de vil uden at nogen eklinga kjæme å mase om alle hålå i ozonlaget. Eg tvile ikkje på at han komme te å få det fint. Eg bare håbe at han sjenke meg enn liden tanke av å te, når han suse rondt der oppe og lage bremsespor på regnbuen. Det har seg nemligt sånn at mor, itte uendelige somling og masing, har bestemt seg for å gå te innkjøb av et nytt familiemedlem. Å nå meine eg ikkje sånn der "eg har tenkt å tenka på å kanskje kjøba enn nye bil om ei stond kanskje", eg snakke om beinharde beslutningskraft. Og DET, e mangelvare i min familie. Resultatet vil uungåeligt bli at mr. Mazda må reisa the long and winding road te knoksen. Knoksen. Bare ordet gjer meg frysninga heilt ner i dundynetøflene mine. Det gjer fysisk vondt. Psykisk åg. Den einaste trøsten eg finne, e at han kjæme te enn bære plass. Så viss eg e litt molefonken elle fåmældt enn dag i nært tidsrom, så vett du ke det e. Og det må eg sei, det einaste som hjelpe mod denne sinnstilstanden, e mad. Gresk mad for eksempel. Elle Charles & de sin mad. Elle sånn brød du vett Solveig. Uansett så oppfordre eg alle te å ta et innbilt bilde av mazdaen, og lagra det bak hjerterotå si. Det ska jaffal eg. Viss du tilfeldigvis sko ver litt teknisk tebageståande akkorat når det gjelde innbilte bilde, kan du kopiera det her:

lørdag 17. februar 2007

Eg sidde i den goe sofaen


Javel, så e eg litt lade. Men eg har færie! Åsså tenkte eg å sei at eg mislige msn. For det gjer eg. Uden betingelsar.


(og dette e ei atomsky for eksempel. Den va på besøg i Oslo akkorat samtidigt me meg)

søndag 4. februar 2007

Skal jag stikka kniven i dej?







Dette e Borghilden min. Min borghild e mest sannsynligt den kulaste borghilden i heile verden, og eg har tenkt å forklara koffor.

1. Forde hu har akkorat liga tåbelige MEN ustyrtelig morsomme humor som meg.
2. Forde det e så kjekt å gjer ingenting me na, og det e veldigt viktigt.
3. Forde me e akkorat så lige kvarandre at me passe samen som tannkost i tannkostholder - og akkorat så ulige at me ikkje klare lesa tankane te kvarandre (sjøl om me ofta tenke det sama).
4. Forde eg blir glae inni meg når eg ser na, og forde eg lige å ver glae inni meg.
5. Forde hu e verdens beste avlastar når mor tar heilt av.
6. Forde hu passe på sånn at eg ikkje bli altfor lade og holde meg i øyra når eg e tåbelige.
7. Forde hu e min yndlingsfoballkollega - det e alltid liga kjekt å hørra på når hu brøle forde hu ikkje får det te.
8. Forde hu e sånn enn knallfine reisekamerat og e møje av gronnen te at eg har hatt så villt mange kjekke feriar.
9. Forde me udfylle kvarandre heilt perfekt; hu e fornuftige når eg e tåbelige, hu lese kart når eg rekke tunga te kartbogå, og hu e negative når eg e positive. Elle omvendt.
10. Og mest av alt forde hu e ein fantastiske person - på alle måda.

Borghild, så mange mil som det e rondt heile jordkloden, SÅ glae e eg i deg. Eg hate at me mesten ikkje komme te å sjå kvarandre på et heilt år, men samtidigt så glede eg meg VILLT te me sga på interrail! Ein heile måne uden sysken, foreldre, konstant reggen, skule og ting som me MÅ gjer! DET bli kjekt det!

fredag 2. februar 2007

Ein fantastisk fortryllande nyhet

Jaha, så har eg altså noge viktigt å fortella igjen. Det viktiga e noge ytterst spennande og fantastisk fortryllande, så lukk igjen øyrene og pay attention. Det skjedde då eg som vanligt va på vei opp de forholdsvis lange bakkane te huset mitt (de same bakkan har forøvrigt vist seg å ver kolibribakka samenligna med kongeørnbakkane opp te hanafjellet - nå forstår eg koffor det hette hanaFJELLET!). Eg kikkte som allti oppi vår fine postkasse med bolk i, og der va det heilt follt. Posten låg som sild i tønne, og eg lurte dermed litt på ke det va så forårsaka dette fenomenet. Det viste seg i all forvirringå å ver min feil at postkassen måtte bruga bicepsane sine - dar va nemligt akkorat fira brev te meg! FIRA! Eg va som naturligt e ganske så positivt øverasska ittesom min daglige brevkvote e på cirka minus 3,7 brev. Eg spurta inn i huset og reiv meir elle mindre opp godsakene. Spennande, ikkje sant? Det viste det seg at det som va oppi va ennå meir spennande. Eg har me mine fantastiske skulesøkande talent klart å fått plass på alle folkehøgskulane eg søkte på, og alle sendte meg brev på den same dagen! Dette e sjølvsagt fantastisk fortyllande forde det betyr at eg sga ha det BARE kjekt i et heilt år! Gratulera te meg sjøl og heldigen meg! Sandefjord musikklinja, here I come!